top of page

Det terapeutiske vs det transformative rom

Oppdatert: 18. mar. 2023


Terapeutisk & transformative verktøy og tilnærminger  er to ulike måter å begi seg inn i prosessen av å bli mer hel, få større selvinnsikt eller bedre helse.


Det terapeutiske rommet er det vi kjenner fra det vestlige, fra psykologi, vestlig medisin, fra ulike behandlingsformer.

Det dreier seg om å gjøre helt det som er skadet, å fjerne det syke eller skadde og å finne tilbake til helse og funksjon. I dette rommet har terapeuten eller behandleren en viktig rolle, som den som utfører, holder rammene, har kunnskap, tar avgjørelser. I det terapeutiske rommet er det å ta ting trinnvis, skape trygghet og support viktig. Vi beveger oss fra sinnet, tankene, jeg’et og kroppen, og reparerer trinnvis derfra.


I det transformative rommet er fokuset et annet. Det er her vi finner de gamle tradisjonene, her finner vi ekstase og innvielse, her dykker vi inn i mørket, i kraften, det ukjente, i urmenneske, med øynene vidåpen og armene utstrakt, metaforisk sagt.

Målet er å dykke inn i havet av kraft, liv og visdom, bakenfor betinging, smerter og ego, til en direkte opplevelse av oss selv i vår grunnstrukturen, av livet og av vår plass i livet og helheten, og forløse det som står i veien for å leve dette.

Det transformative rommet tradisjonelt er ikke opptatt av egoets trygghet, det er opptatt av essens, sjel, sannhet, direkte opplevelse, oppvåkning og opplysning. Det er ofte et kall fra dypere deler i oss etter sannhet eller å bli hel, som trekker oss inn i disse rommene og prosessene.


Det kan være messy, tøft, boarderline galskap, og det er ikke garantert at det går bra for egoet vårt…kanskje snarere tvert i mot. Men, du står klarere, sterkere, helere, klokere på andre siden, når du evt kommer dit, på en måte ingen kan ta fra deg. Det er dypt og personlig erfart sannhet og sammenheng.  Men forståelse og integrasjon kommer ofte langt i etterkant. Det kan gi mening i en indre arketypisk verden, som en opplevelse, men kan være vanskelig for hverdagsinnet å integrere og vanskelig å koble til hverdagsverden. Det er ofte mer i etterkant, kanskje lenge etter, at man forstår dybden og betydningen speilet i endringene som skjer i livet.

Det er dypt, og kan være uendelig vakkert, og effektivt, men det har også sine fallgruver.

Både sjamanisme og Tantra hører tradisjonelt inne i det transformative feltet. Litt av utfordringen i den moderne verden og de moderne tilbudene, er at disse opplevelsene ofte skjer på et helgekurs eller et seminar, i regi av mennesker som ikke vet noe om deg.


Tradisjonelt foregikk disse opplevelsene i en stamme, i læresituasjon eller under en lærer eller guru. En som selv hadde gått veien og som så dypere enn folk flest, en som kjente og så den enkelte, og uti fra det vurderte når det var riktig for dem å gjennomgå et rite eller få en innsikt, og det foregikk innenfor et rammeverk av kultur og felles forståelse. (Et system med absolutte utfordringer i forhold til krav til lærerens integritet og innsikt, og også i power dynamikker, men likevel en form for trygghet)

I dag holdes gjerne slike opplevelser og rom helt løsrevet, man melder seg på et kurs, en seremoni eller happening, og når den er over, er man tilbake i hverdagen, gjerne uten noe nettverk av mennesker som kan forstå og veilede, kanskje til og med alene om å ha hatt slike opplevelser eller innsikter.

Det kan gjøre det hele opprivende, traumatisk og fragmenterende.


De to ulike tilnærmingene har ofte vært sett på som motsetninger, og begge sider har høstet kraftig kritikk fra den andre. Det terapeutiske for å ikke være dyptgående og effektivt nok, ikke skape noen reell transformasjon, og det transformative i å være for utrygt, lite kontrollert, re-traumatiserende ol.


Jeg har prøvd begge sider og har utdannelser innenfor begge grener. Jeg har sett og opplevd både styrkene og svakhetene til begge, på kroppen og gjennom andre som jeg har jobbet med, og jeg har jobbet for å sette ord på og finne løsning på disse utfordringene eller svakhetene. Personlig opplever jeg å ha funnet det, i alle fall noe jeg synes funker og som jeg kan stå inne for. En struktur som rommer trygghet, og som samtidig gir rom for og kontakt med de dype helende og transformerende kreftene i oss og i helheten vi er del av. Og det er her jeg trives aller best. Der rammene er trygge nok til å sørge for at man ikke re-traumatiseres, men at der samtidig er rom for kraft, seksualitet, skyggearbeid, lys, spiritualitet og bevissthet.


Vi er først og fremst mennesker, her i denne tilværelsen, men å være menneske er også uendelig mye større en det bildet vi har fått presentert i den vestlige, akademiske sfære. Samtidig skal vi fungere i en hverdag og et samfunn av moderne konstruksjon, krav og forståelse.


I denne tiden vi er inne i, oppstår det spennende rom og tilnærminger verden over, der disse grenene fusjoneres, der man dykker dypt og gir seg over til de dypere rytmene og kreftene i oss og i naturen, men der man samtidig tar med seg traumeforståelse og spaceholding fra det terapeutiske..

( Men der finnes dessverre også det motsatte, en dyp mangel på rammer, grenser og trygghet, skjult som spiritualitet og «opplysthet», og der finnes massevis av terapier både fysisk og psykisk, der man bare roter rundt i overflaten og gjentar de samme syklusene eller bygger forsterkinger rundt såret i stedet for å løse det)


Men, det finnes som sagt også gode og spennende metoder og rom, der man kan oppleve både trygghet og transformasjon.

Chakradance er en av disse, traumeinformert Tantra og sjamanisme, og faktisk også Kraniosakral på sin egne, myke, rolige måte. Sistnevnte er ikke vill og utfordrende, som det transformative tidvis kan være, men den jobber dypt inn i kroppens grunnleggende rytmer og intelligenser, og skaper endring gjennom kontakt med kroppens egen intelligens, og alt holdt i en ramme av grounding, trygghet og traumeforståelse. Og der finnes mange andre, som pr i dag er utenfor min verktøyskasse, men som kanskje finner veien dit på litt sikt.



Det er når vi danser på kanten, at det spennende arbeidet skjer, men vi må også ha trygghet. Når en blomst åpnes eller et egg klekkes av at tiden er moden og kraften inni sprenger seg ut, da fødes liv og kraft inn i livet. Men, om man prøver å bryte blomsten åpen utenfra, eller hakker seg inn i egget, skader vi livet og forårsaker bare mer smerte og kanskje død.


Det er også viktig at det er en tid for hvile,  for oppbygging, reparasjon, integrering og regenerering. Det er i hvilen at både læring og reparasjon skjer. Den er også superviktig. Det er ingen hensikt å bare jage på for å fikse, transformere og endre, vi må også gi næring til og bygge opp nye fundament og strukturer. Spesielt om man har opplevd perioder med utbrenthet. Da trenger kroppen sin helt egen «dans» for å kunne bygge seg opp igjen, og samtidig skape nye spor som er mer bærekraftig og nærende, så man ikke ender inn igjen på samme sporet.


Dynamikken av å bevege, kontakte, utfordre og å hele, hvile, nære og reparere, er det som gjør morgendagen til en enda større mulighet og et enda større eventyr enn i dag.


14 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page