• Renate Hetlevik Andersen

Kjærlighet endrer seg ikke..

Oppdatert: aug. 23

Kjærlighet forandres ikke, den kommer ikke og går ikke, den kan ikke forsvinne.


Kjærligheten er essensen av den vi er og av alt som finnes. Det er limet, og nettet og kilden alt kommer ut av.

Når du elsker noen eller noe, opplever du en åpning inn i din essens og i livets natur. Du utvides, du åpnes for mer flyt, mer trygghet, mer sannhet, mer liv.


Kjærligheten endrer seg ikke. Det er vår evne til å føle den, og å uttrykke den, som endrer seg.


Tenk på det.. Om du har noen i livet ditt som du elsker. Et menneske eller et dyr, eller for den saks skyld et sted. Tidvis kjenner du kjærligheten strømme kraftig. Det er som om du holder på å sprenges innvendig, eller som om alle grenser opphører og du bare smelter sammen med personen, dyret, stedet, Livet.. Andre ganger, når den du elsker har gjort noe galt; skuffet eller såret deg, eller når du bare er på et dystert sted i deg selv, så kjenner du ikke denne kjærligheten. Du kjenner ikke at du elsker, og du kjenner deg ikke elsket. Så, neste dag, neste uke, når verden er bra igjen, er følelsen der igjen, og du kan kjenne at "jeg alltid har elsket denne personen/dyret/stedet". Så, hvor kommer denne følelsen fra? Hvor var den henne når du ikke kjente den? Den var akkurat der, akkurat her, hele tiden. Inne- eller utestengt fra vår opplevelse av oss selv og livet. Borte fra vår bevisste opplevelse, begravd av dramaer og dystre følelser, men likevel der.


Vi opplever kjærlighet når vi åpner oss for livet. Kjærlighet er vår essens. Når livet får flyte gjennom oss, når vi kjenner på kontakt, tilknytning, tilhørighet, opplever vi dette nivået av oss selv og livet. Uansett hva det er som er "triggeren" som får oss inn i denne kontakten og tilhørigheten.

Vi opplever kjærlighet når vi kommer i kontakt med og opplever vår essens eller sider av oss selv som ikke får plass til vanlig. Da føler vi oss sett, åpen og levende. Og så, veldig ofte, projiserer vi følelsen over på den eller det som hjalp oss til å komme dit, hjalp oss å føle, istedet for å ta imot følelsen som en opplevelse av oss selv og livet i sin dypere natur.

I og for seg ikke noe galt i det. Det er fint å være med mennesker, dyr og steder som får oss i kontakt med oss selv og med livet. Det er godt å føle nærhet, føle oss levende og skapende. Så, vi kan gjerne omgi oss med og knytte bånd og skape strukturer rundt og med disse, de hjelper oss å oppleve de dypeste nivåer og gleder ved livet, de hjelper oss hjem i oss selv. Men, kjærligheten forsvinner ikke om denne eller de ikke er tilgjengelig, ikke er her mer, ikke vil mer.

Kjærligheten du opplever, er din opplevelse av Livet/kjærligheten som alltid er der, følt gjennom deg. Den vil alltid finnes. Den kan ingen ta fra deg. Men, vi kan oppleve det som at vi mister kontakten. At vi mister tilgangen..



Det er godt å være med og rundt andre som minner oss på, som hjelper oss inn i dette nivået av oss selv.

Og, hvis vi er omgitt av mennesker som kritiserer, er negativ, begrensende eller aggresive, så krymper vi oss, Vi bygger murer, stenger av og stenger oss inne, eller i det minste stenger av deler av oss. Da er det mye vanskeligere å kjenne flyt, å kjenne kontakten, kjærligheten. Men, den finnes der likevel..

Og, når den føles borte, så er det ikke de andre som har tatt den fra oss eller som gjør det vanskelig, det foregår inni oss, i våre reaksjoner, og vi kan snu rundt på det.

Vi kan lære oss å ta styringen, å finne veien tilbake, å finne kontakt.

Det krever litt. Det krever mot, villighet og villighet til å ta ansvar. Det krever gjerne også noen teknikker og fokuspunkt, men det er fult mulig.

Men, fordi vi ikke er opplært slik, vil det tidvis være vanskelig. Vi vil "tryn'an litt". Vi vil alle kjenne på situasjoner der det er svært vanskelig å finne veien inn alene, og der det kjennes bortimot umulig at dette ikke skyldes andre eller situasjonen, men det er helt greit.


Vi kan øve oss. Vi kan starte i det små og trene oss på å kjenne dette livet, denne kjærligheten på daglig basis. Trene oss på å finne veien tilbake hit i de små humpene. Da blir det gradvis enklere, gradvis mer naturlig. Det blir som å trene en hvilken som helst annen muskel eller evne. Jo mer vi gjør det, desto sterkere og åpnere er koblingene i oss. Da blir vi også mindre avhengig av omgivelsene, noe som faktisk åpner for at vi kan sette enda mer pris på dem.


Så, tenk litt over det. Hvor er kjærligheten hen når vi ikke kjenner den, og så plutselig gjør vi det igjen.. Tenk litt på det. Kjenn litt på det. Kjenn om du kan kjenne kjærlighet her og nå, uavhengig av mennesker eller omstendigheter.

Og kjenn om du kan kjenne hvor du kjenner denne følelsen i kroppen din, hvor du opplever at denne kjærligheten er.


Og, se der, så har du allerede tatt første steget :-D Det betyr ikke at vi ikke kan kjenne på sorg når noe eller noen blir borte, og det vil vi jo gjøre. Det er en vakker og naturlig del av det å ha vært knyttet til. Det er en prosess å løse opp igjen båndene og finne nye uttrykk, og å finne måter å hedre alle minnene vi skapte. Men, det betyr at selv når den som viste deg veien inn til kjærligheten, ikke er der (for deg) mer, så finnes kjærligheten der like sterkt likevel.


Ha en deilig, kjærlighetsfylt dag <3

#love #livet #kjærlighet

18 visninger
 

481 05 981

©2020 by Indre Alkymi - Renate Hetlevik Andersen. Proudly created with Wix.com