top of page

Kreftene i unnfangelse og fødsel

..og deres påvirkning på liv og psyke



Allerede før vi rekker å trekke vårt første åndedrag her i den fysiske verden, har det vært en rekke opplevelser og krefter i spill, som setter grunntonene i vår kropp og psyke, og dermed hvordan vi utspiller og opplever våre liv.


I genetikke ligger to slektslinjer med sine mange tråder av forfedre og formødre. Liv som har vært levd, seire som har vært vunnet historier, mønstre og fysisk genetikk som vever seg sammen inn i møtet som blir vår unnfangelse.


Helt tilbake i bestemors livmor, der vår mor ble formet som et lite foster, startet vår eksistens i denne formen, som en liten eggcelle. En eggcelle som var med på hele reisen gjennom mors liv, fra et sted der inne i livmoren, gjennom barndom, tenår og voksen liv, frem til den syklusen da akkurat dette egget modnet og ble befruktet, og ble basen for vårt liv. Og dette unike egget ble modnet i sine helt spesielle omstendigheter som setter sin tone inn i denne skapningen. Hvordan var det ytre og indre livet i mors liv, i den syklusen akkurat det egget som ble deg, modnet og ble til fruktbart liv? Hvordan var fars indre og ytre liv, i den fasen spermien som ble skapt og modnes frem tok form? Var det fyllt av glede, kraft og pågangsmot? Var det helse og overflod? Var det stress, uro eller angts? Alt dette er krefter og imprints som de unike sædcellene og eggcellen har med inn i den eksplosjonen som var din unnfangelse..

Og, hvordan var selve unnfangelsen? Var det et dypt å kjærlig møte? Var det rått og intenst? Var det mye energi? Var det redsel eller sorg? Eller kanskje skjedde det i et labratorium, av egg som var hentet ut og sædceller som var levert "på glass".. Disse energiene er uansett sterke.. Det er sterke krefter i sving for å avlevere sperm. Det er sterke krefter i det seksuelle enetn det var med tanke på å få barn eller ikke, og det er sterke krefter i ønske om å få barn og hele prosessen rundt dette, enten den var seksuell eller ikke..


Og alt dette eksisterer og blir toneangivende før den første cellen av deg i det hele tatt er gått inn i celledeling..


Og så kommer hele historien etterpå. Forholdene underveis i svangerskapet. Næring. Mors tilstand og følelser, omgivelsene rundt. Møte mellom de indre impulsene av celledeling, vekst og ekspansjon, og de "ytre" kreftene i livmorene av pulsering, bevegelse, tetthet og rom. En symfoni av påvirkninger som setter sine små og større imprint inn i biokogi og dyp psykologi i det lille vesente som formes inni der.


Og da har vi ikke engang kommet til fødselen ennå..


En kaskade av indre og ytre press. En dyp indre trang i den lille til å presse seg ut, og sterke ytre krefter av sammentrekning og avspenning, av å møte motstand og å komme gjennom, centimeter for centimeter. Eller en igangsetting, en prosess der fødselen fremskyndes av kjemi, kreftene settes i sving, i alle fall i mor, og gjennom det vekkes babyens instinkter? Eller et keisersnitt, "en brå" overgang fra mors lune, varme, mørke hule til livet i den ytre verden med lys og luft og helt andre stemmer..


Og ennå har vi sannsynligvis ikke hatt en eneste kognitiv tanke. Ikke en eneste mental tanke eller det vi vil tenke på som en tanke eller et psykologisk uttrykk.

Men, vi har hatt en myriade av opplevelser, påvirkninger og energier fra både arv og miljø, som allerede har formet og lagret seg i oss som en dyp opplevelse av hva livet er..


Og alt dette blir med i hvem vi er. I hvordan vi opplever livet. I hvordan vi opplever oss selv.

I vår dype opplevelse av hvorvidt vi har rom og plass, om vi kan gi etter for de indre impulser av å strekke oss ut, pushe på, pushe gjennom eller om vi blir hindret. Om verden er harmonisk eller urolig. Om kamp og innsats må til og om det nytter, eller om vi blir stoppet og må kollapse inn i overgivelse.


Uansett kan vi si at det er en suksess historie! Du overlevde. Du fant veien ut. Du vokste opp.

Du finnes og du lever <3

Og det er en GOD begynnelse


Men hva med om det gikk "galt" underveis? Om man lider under spor fra denne reisen sm er til hinder for oss? Om påvirkningen vi fikk underveis gav skader eller påvirkning som hindrer eller plager oss? Er det mulig å gjøre noe med det?


Ja, i mange tilfeller er det det. Disse opplevelsene sitter som energetiske imprints i oss og former oss, men dypere enn et hilket som helst imprint ligger de iboende kreftene i oss og i livet som førte oss gjennom og som gjorde at vi overlevde. Livet vant, uansett hva hinderet var. Vi overlevde. Både personlig og slekten vår, i alle fall frem til det punktet at våre forfedre og vi selv rakk å bli unnfanget. Så, livet seiret. Men, det betyr ikke at det ikke kan sitte traumer, både personlig og genetisk. Har man fyll og bråk eller sorg og tap i slekten, så kan det absolutt sitte som sår og mønstre, enten i utagering eller i sammentrekning, freeze eller avstenging fra ulike sider og kvaliteter. Og, det kan noen ganger sitte hardt. Det samme med minner og påvirkninger fra svangerskap og fødsel.


Men, igjen, bakenfor ligger kreftene som tross alt fikk oss gjennom.


Så, vi kan jobbe med påvirkningene og spenningene, både fysisk og psykisk. Vi kan jobbe gjennom ord og forståelse, å finne nye perspektiver, og vi kan jobbe fysisk med spenningene og gi nytt rom for livet å uttrykke seg.


Noen ting er gjerne kommet for å bli. Det er ikke alt av sykdom og plager vi kan få til å "forsvinne". Men, ofte kan vi jobbe noe av intensiteten utav det, gjenopprette flyt, skape mer rom, som gjør at vi kan leve med, navigere rundt, øke vår innsikt og finne nye løsninger.


Og, da vinner livet nok en gang :-) Og vi får mer plass til å leve


Siste innlegg

Se alle

Comentários


bottom of page