• Renate Hetlevik Andersen

Stress og perspektiv

Har du tenkt over at verden, rent objektivt sett, i hovedsak er den samme hver dag? Hver dag, som i både de dagene som er rævva og de dagene alt kjennes helt strålende.. Selvfølgelig skjer det litt ulike ting fra dag til dag, men det aller meste er akkurat det samme som i går. De samme vennene, de samme familiemedlemmene, den samme jobben, den samme naboen... Og likevel kan alt oppleves så helt annerledes.

Når vi er uthvilt, i godlynnet og har det bra, da skinner solen, enten den faktisk gjør det eller ei. Verden er full av muligheter, mennesker er hyggelige, alt er mulig.

Når vi er i stress eller har en møkkadag, så er alt bare rævva. Verden er full av motbør, røde lys og idioter.

Men, verden har ikke forandret seg. Du har.. De røde lysene og idiotene er der alltid, det er også alle de hyggelige menneskene, smilene og muligheten. Men hva du opplever og oppfatter er ulikt. Ditt indre landskap farger din opplevelse av verden utenfor.


Våre egne storier og tilstanden i kropp og sinn kaster skygger og bestemmer hvordan vi opplever verden


Ditt indre system; nervesystem, hormoner, hvilke deler av hjernen som er aktiv, i tillegg til vår egen historie, er det som mest av alt avgjør hvordan du opplever verden rundt deg.

Når vi er avslappet og føler oss trygg, når vi nyter og opplever glede, glede som når helt inn, ser vi verden gjennom en avslappet, utvidet linse - det parasympatiske nervesystemet, med dets aktivering av systemet. Vi ser det store bildet, vi ser helhet, vi ser muligheter. Systemet er satt i avspennings og reparasjonsmodus. Verden er trygg. Vi kan hvile og nyte. Blodet flyter til fordøyelse og reproduksjon, muskler slapper av, pulsen synker og vi er åpen for verden.

Når vi er stresset, redd eller truet, går vi inn i overlevelse - det sympatiske nervesystemets domene. Fokuset skjerpes, linsen forkuseres, vi skanner verden for farer og mulige "branner å slukke", vi ser fragmenter og spesielt potensielle farer, hele systemet skrues opp for å oppfatte selv små bevegelser eller endringer i omgivelsene, vi ser ikke lenger helheten, men bare skiftingene, farene, truslene. Vi er klar til handling, klar til å aktivere. Overlevelsesmekanismene fight, flight og freeze ligger rett under overflaten. Blodstrømmen omdirigeres fra fordøyelse og reproduksjon til muskler, hjerte og åndedrett.

I en reell faresituasjon er dette nyttig, det hjelper oss å overleve. Problemet er bare at systemet vårt ikke skiller mellom reel og innbilt fare, og det kan heller ikke skille "kunstig stress" i et moderne liv, fra reel fare.

Når vi lever i en hverdag av tidsfrister, løper fra sted til sted, skal rekke over alt på en gang, og samtidig være fullt tilgjengelig, da aktiverer vi den sympatiske responsen på jevn basis. Vi er på, klar til handling, skanner omgivelsene etter mulige farer eller hindringer. Plutselig er verden full av trusler og idioter, vi er kontinuerlig på alerten, sliter med å slappe av, sliter med fordøyelse og mister gjerne sexlysten, spesielt kvinner. Menns sexlyst styres mer av testosteron som aktiviseres ved stress, så den forsvinner gjerne ikke like fort, men blir mer aggresiv og utløsningsfokusert.

Plutselig var ikke verden et mykt og hyggelig sted, selv ikke i trygge Norge, selv ikke i eget hjem omgitt av ens nærmeste, selv de som er av den hyggelige typen. Vi ender i kritikk og konflikt, skanningen vår for fare får oss til å tolke det verste utav situasjoner. Vi hører ikke fullt etter, vi skanner bare samtalen og trigger ofte på første mulige trigger, hopper på med løsninger eller forsvar uten å gi den andre mulighet til å fullføre, og dermed har vi flyttet konflikt inn i hjemmet. Og, alt for mange har det slik, på jevn basis. Vi ender opp i konflikt med de vi er aller mest glad i, og begynner å skyve hverandre vekk eller stenger oss inne bak murer av beskyttelse.

Det er jo ingen av oss som har lyst å leve slik. Å ha et system som evner å aktivere og beskytte oss mot reel fare, er både nyttig og viktig. Det vil vi gjerne ha. Men når skuldrene går opp under ørene i stress, kjevene bites sammen, og vi trigger på alt og alle, da er det på tide med time-out. Å koble av. Finne veier til avspenning og avslapning. Finne veien inn igjen i et avspent perspektiv.

Kanskje ikke alltid så lett, men alle har sine måter, og de er slett ikke make for oss alle. For noen virker musikk, for andre stillhet. For noen trengs alenetid, andre finner ro og avspenning i samtalen og samværet med andre. Hva du gjør er ikke så viktig. At du tar grep er derimot desto viktigere. For, får du ikke slappet av, sluppet taket og får aktivert de parasympatiske responsene, så går det utover fordøyelsen, regenerering av celler og vev, kroppens evne til å skille ut og gi slipp på avfallstoffer, de tar knekken på nærhet, på kreativitet og seksualitet. Generelt sett, så er det drepen for det meste som er godt i livet. Og, i tillegg preger det hele opplevelsen av verden.

Så spark av deg tøffelen eller skoen, legg beina på bordet eller slang deg opp i sofaen, lag deg en god kopp med noe varmt å drikke, og prøv å kjenne etter, puste litt, se om du kan finne og kjenne alt det gode i livet ditt. Det er ikke enkelt hvis du er skikkelig stresset. Da må du gjerne nøye deg med bare å puste og prøve å nyte øyeblikket av å ikke gjøre noe, skulle noe. Men, med litt trening så kommer det seg. Skuldrene senker seg litt kjappere, perspektivet skifter til noe mykere.

Og, du, det er lov å si nei.. Si nei til barn som maser og vil ha oppmerksomhet, til venner som vil finne på noe. Faktisk så kan du bli overasket over hvor godt de tar det, om du bare er klar og ærlig og sier i fra at akkurat nå, akkurat i dag må jeg bare ta litt time out, puste litt, roe ned litt.. Det er hvis vi er uklar og unnvikende, unnskyldende eller skylder på den andre, at folk har vanskeligst for å høre oss eller får en intens trang til å prøve å overtale-- :-D

God hvile til deg, og god gjenvinnelse av et åpnere mer avslappet perspektiv, i en hyggelig verden <3


#stress #relaxation #nytelse #kos #perspektiv

0 visninger

481 05 981

©2020 by Indre Alkymi - Renate Hetlevik Andersen. Proudly created with Wix.com