• Renate Hetlevik Andersen

Vår biografi blir vår biologi

Enhver opplevelse vi har involverer kropp, følelser og tanker.


Det som skjer med oss i livet, og store hendelser som ligger i familiehistorien, preger vår kropp og vår psyke.

Det er kjemi og nerveresponser, det er den rent følelsesmessige opplevelsen og det er tankene, historiene og sannhetene vi bygger rundt det.

Enkelt sagt kan man si at desto høyere intensitet en opplevelse har, desto mer preger den.

Noe preger helt inn på genetisk plan. (i vitenskapen kalles dette epigenetikk). Spenninger fra sjokk og traumer setter seg i muskulaturen, både muskler og psyke bygger opp beskyttelse rundt svake punkter, som igjen er med å påvirke form og funksjon i alt det som ligger rundt. Men, også i motsatt fall. Opplevelser av trygghet, hvile, muligheter, kjærlighet og glede, setter seg som mønstre i hvordan vi holder kroppen vår, og hvordan vi opplever og samhandler med verden.

De gode opplevelsene er jo sjelden et problem. De er jo i hovedsak noe vi kan lære oss å dyrke frem mer av, og å forstå hvor mye de betyr for hele utviklingen til et menneske og til samfunnet generelt, fordi det setter så dype spor.


De traumatiske hendelsene er jo derimot der vi får negative konsekvenser. Ikke bare der og da, når det skjer, men også i form av de holdningsmønstre i kroppen og mønstrene i sinnet som skapes utifra det.


Det kan nærmest settes opp i en matematisk formel, som gjelder både positive og negative opplevelser.


Fysisk og/eller tidsmessig intensitet + følelsesmessig intensitet = dybden av pregning/påvirkning

Det vil si at jo mer intens en opplevelse er fysisk, både i glede og smerte, er en viktig faktor i hvor stor påvirkning den får. Men det er langt fra den eneste. Vi vet om mennesker som har overlevd, og overlevd godt, etter svært fysisk ødeleggende ulykker, uten at det ser ut til å ha satt så dype spor. Vi kjenner til mennesker, til og med familimedlemmer, som har opplevd så og si det samme, men hvor ettervirkningen er helt ulik. Den neste faktoren er tiden. Om noe skjer en gang, er vedvarende eller gjentagnede over tid. Generelt vil enkeltstående og mer kortvarige hendelser ha mindre påvirkning, med mindre de har høy intensitet.. Hendelser som pågår over tid; enten det er trygghet og glede, eller sykdom, uttrygghet, nød, fattigdom, sorg osv har lett for å sette dypere spor i form av at vi bygger sannheter og gjerne identitet rundt det.

I negativ utgave blir det gjerne til: "sånn er det bare", "alltid skjer dette meg", "det nytter ikke likevel" og lignende, og dermed kan det være vanskeligere å bryte ut av. Men, kortvarige og intense opplevelser kan gjerne ha en like sterk innpregning på oss. Ulykker, plutselig tap av nærmeste, sjokkartete opplevelser ol.

Begge disse to første faktorene er jo ofte relativt enkle å kartlegge. Men, det tredje elementet: følelsesmessig intensitet kan være vanskeligere å se til tider. Spesielt når vi snakker om hendelser som skjer med barn, eller hendelser som har skjedd i familien tilbake i tid, kanskje også i en annen kulturell kontekst.

Når hendelser skjer med og rundt barn, kan det være vanskelig for voksne å forstå hvordan barnet opplever det. Barn har ikke de samme kognitive rammene for opplevelse som voksne. De opplever i hovedsak gjennom følelser, og har ofte lite kontekst å sette det i. Dermed kan relativt små ting, sett med voksne øyne, få stor påvirkning. Barn opplever ting som umiddelbare og personlige. Det vil si at dersom man kjefter og er sint fordi man feks er stresset, vil barnet oppleve det som noe personlig, noe som har med det å gjøre, og vil ikke kunne klare å ta inn konteksten rundt av at mor eller far er stresset, det er liten tid, det har skjedd noe på jobb eller i familien som får denne voksne til å bli sint. Dermed oppstår det forvirring inne i barnet, dersom det ikke er samsvar mellom deres indre opplevelse og det som skjer rundt. Er det mye ustabilitet og korte lunter blir det mye slik forvirring, og det kan skape tvil i barnet i forhold til egen opplevelse. De vil prøve å forstå hva de gjorde eller sa som var så galt, men når årsaken til stresset eller sinnet ligger et annet sted, vil det ikke være mulig å få kabalen til å gå opp. I en del slike tilfeller er gjerne det man gjorde i går, som da var morsom eller helt ok, plutselig blitt noe fryktelig gale, dette skifte skaper forvirring og tvil, over tid fører det gjerne til at barnet flytter autoriteten fra egne følelser og opplevelse av situasjonen, til å søke svarene utenfor seg selv, og søke aksept og annerkjennelse "der ute" Denne forvirringen, blir i seg selv en følelsesmessig intensitet, som gjør at hendelsen kan sette seg mer fast enn hva vi voksne forstår, og dermed skape en mye dypere pregning.

Også i settinger av opplevelser i familien som egentlig er positive, et nytt barn, flytting, en ny partner, bryllup med ny partner ol, kan oppleves som sårt og vanskelig for et barn. De får et nytt søsken, et nytt og større/bedre hjem, mor/far er lykkelig ol, men de mister også tid med mor og far, eller venner og nærmiljø i flytting. Hvis man da ikke er obs på disse sidene, og gjør plass for barnet å kjenne på og uttrykke disse følelsene også, ender de gjerne med å sensurere bort de følelsene som ikke passer inn med omverdenen, som igjen ender med at de gjerne blir sittende fast, sammen med skam og forvirring, og som dermed skaper mønstre fremover.


Likeså, er det ofte vanskelig å forstå tidligere generasjoners følelser og motivasjon. Vi lever i en verden som har forandret seg enormt de siste 100 årene. Pr i dag kan vi fint forsørge oss selv alene, vi kan til og med klare både hus, heim og jobb alene med barn. Vi har sikkerhetsnett for det meste, og der finnes en grunnleggende mulighet for å skaffe seg det mest nødvendige. Det er klart, vi har og et mye større press om velstand, så det er ikke nødvendigvis enkelt å skulle klare seg alene eller uten jobb, men man har mulighet til å overleve. Bare 60-70 år tilbake i tid, var historien en helt annen. I tiden under og etter krigen, og ogå før dette, var det mange som hadde hverken mat eller klær, og det man hadde var gjerne både arvet og lappet i flere runder. Mistet man sin mann eller kone, og spesielt om man hadde barn, hadde det enorme konsekvenser. Dermed kan historier om skilsmisser og tap bakover i slekten ha hatt en enormt større påvirkning enn vi tenker om det i dag.


Og, 60-70år, er ikke langt tilbake. Mange eldre tradisjoner snakker om at dine handlinger setter spor 7 generasjoner frem, og per i dag begynner vitenskapen å bekrefte mye av det samme. Dype traumer i familier går i arv, og påvirker leddene etter, selv om man ikke har kjennskap til selve historien lenger. Vi som individer, som familie og som samfunn, bygger mønstre og identitet rundt hendelsene som skjedde. Overlevelses mønstre eller beskyttelses strategier. Og disse mønstrene er levende i generasjoner lenge etter at historien er dødd ut. Det blir til ulike varianter av "sånn er vi bare i vår familie", mens det egentlig ligger et følelsesmessig traume til grunn og styrer mønstrene.

Så, den vi er, er i stor grad et resultat av vår historie. Vår personlige historie, vår familiehistorie og vår samfunnsmessige og kulturelle historie. Det sitter i kropp, sinn og følelser, og preger hvem vi er, mulighetene vi ser og valgene vi tar. Men, vi har heldigvis også mulighet til å endre historien eller det som sitter der. Vi kan selvfølgelig ikke endre det som faktisk skjedde, men vi kan endre pregningen av det gjennom å endre vårt forhold til det. Men dette må gjøres gjennom kropp og følelser også, ikke bare gjennom tankene, for tankene i seg selv har liten pregning på både kropp og sinn. De er mest som skyer på himmelen, de kommer og går, de flyter forbi, men gjør lite annet. Det er strømmniningene og formasjonene, som skaper været, dvs følelsene og kroppen vår. Så, det er her endringen må skje om vi ønsker en ny virkelighet.



#livet #familetraumer #psykologi

0 visninger

481 05 981

©2020 by Indre Alkymi - Renate Hetlevik Andersen. Proudly created with Wix.com