Traumer - for mye, for tidlig, for lenge, for tøft..


Når vi traumatiseres stenges vi inne i en isolert versjon av oss selv, enten vi er i kamp, tilbaketrekking eller pleasing, blir det ikke rom for utfoldelse, hele fokuset er på å tilpasse seg og overleve situasjonen. Photo 32257414 / Traumatized © Rafael Ben Ari | Dreamstime.com

Dette er en av måtene å definere traumer på. En hendelse eller opplevelse som blir for stor, for intens, for invaderende, til at kropp og sinn klarer å prossesere det, og handle for å beskytte og ivareta seg selv.


En annen definisjon av traume er at man sitter fast i en fight, flight, freeze, apease respons, som var nyttig og adekvat i den faktiske situasjonene, i form av å få oss til å overleve og å komme igjennom, men der man ikke har fått mulighet eller evnet å prosessere situasjonen i ettertid, og dermed kunne bevege seg videre. Kropp eller sinn, i realiteten som oftest begge, sitter fast i denne overlevelses responsen, og opplevelsen av verden rundt, samt responsene på denne, blir kontinuerlig farget av denne fastlåste responsen.


"Du ser ikke verden slik den er, men slik du er"

I en overlevelses respons er målet kortsiktig overlevelse; å komme ut av eller gjennom den akutte situasjonen. Fokuset er på brannslokking, på å komme unna, på å sloss eller på å holde seg inne med overmakten for å overleve (apeasal). Visse deler av hjernen, nervesystemet, hormonsystemet aktiveres for å oppnå dette, andre deler slåes av eller nedprioriteres fordi overlevelse er fokus.

En nyttig respons i en akutt situasjon, men en respons som når vi blir sittende fast der, fratar oss muligheter for valg, vekst, hvile og restitusjon.


Det er ikke bare de store traumene, traumer med stor T, som overgrep, krig, ulykker ol, som kan skape disse reaksjonene. Hverdagstraumer, liten t traumer, som grenseoverskridelser, mildere overtramp og neglekt, for stor eller intens belastning over tid, utestenging og avvisning, tap av trygghet, nærhet eller nære, kan også skape de samme reaksjonen i systemet.


Det er ikke hendelsen i seg selv som avgjør om noe blir traumatisk eller hvilken ettereffekt det får, det er graden og evnen til å prosessere og bevege seg videre gjennom det.


Kropp-sinn systemet vårt har en helt fantastisk evne til å tilpasse seg, til å overleve, vokse gjennom, løre og å utfolde seg sterkre og tryggere. Deler av det innebygget i kroppens selvregulerende mekanismer, og deler av det innebygget i sinnets evne til å plassere, fordøye og å lære av. Men, det kreves at disse systemene for rom til å gjøre jobben sin, og i det kreves det også litt av omgivelsene rundt. Man må ta seg tid, man må lytte og man må la dette spesifikke systemet og menneske få lov å uttrykke og fulføre sine sykluser for selvregulering, på sin måte.

Får man ikke det, og får man evt ikke støtte til å skape dette rommet og til å tappe inn i disse funksjonene, om man trenger det, er muligheten stor for å bli sittende fast i traumeresponsen.


Det fratar oss som nevnt tidligere valg og vekstmuligheter, og det demper livskvaliteten fordi deler av vitaliteten, gleden, spontaniteten, kreativitet ol blir sittende innelåst bak traume, samt at det går veldig mye av kapasiteten i kropp og sinn med på å håndtere verden i denne aktiveringen. Når man opplever traumer i tidlig alder fratas man som oftest også utviklingen av naturlige egenskaper for å håndtere og trives i verden. Disse kan hentes inn igjen, men det krever at vi kan få lov å bevege oss forbi traume nivået, slik at vi når inn igjen til kroppens og sinnets naturlige ressurser.


Så og si alle mennesker opplever traumatiske opplevelser, i stor og liten utgave. det viktige blir å bli kjent med og å kunne tappe inn i kroppen og sinnets mekanismer for å regulere dette og bevege seg sterkere, klokere videre.


Det finnes mange måter å jobbe med dette på, men det som viser seg å være det mest effektive er der man også aktiverer kroppen og kroppens resussurser. Å bare sitte å prate om hendelser har begrenset effekt, og virker i enkelte tilfeller retraumatiserende og fører til at man sitter mer fast i eller forterker identiteten knyttet til traume. I kroppen og kroppens systemer ligger både mekanismene til selvregulering, til å kvitte seg med oppbygget frykt og stress som har blitt sittende fast i hendelsen, der ligger ressursene til å leve et godt liv, og kroppen er i seg selv en port inn i nuet og situasjonen her og nå. Når vi sitter fast i traumer, sitter deler av oss fast i den situasjonen vi da var i, og kontakt med kroppen er en vei ut av den fastlåst opplevelsen og inn i nuet som har ressurser til å håndtere på en annen måte.


På engelsk kalles disse tilnærmingsmåtene for embodiment og somatics, altså å flytte inn i, ta bolig i kroppen, og dermed i ressursene i her og nå, og somatics, fra soma = kropp.

Jeg har så langt ikke funnet noen gode norske ord som dekker dette. (Er åpen for alle gode forslag) Så inntil videre får vi bare benytte oss av disse begrepene.

Det finnes mange måter å jobbe embodiment og somatics på, man kan jobbe gjennom dans, yoga, bevegelses terapi, og få kontakt med kroppens ressurser og frigjøre fastlåsthet herfra (her tilbyr jeg yoga, chakradance og tantra), og man kan jobbe via bevisstgjøring av kroppen og forløse spenninger i gjennom kroppsbasert livsveileding eller for eksempel kraniosakral, som begge er deler av mine verktøy. Men, også ulike former for massasje og kroppsterapi der bevisstgjøring om hva som foregår i kropp og sinn i forbindelse med spenninger og forløsning kan også være svært nyttig, Heriunder muskelterapi med bevisstgjøring og psykomotorisk fysioterapi.


Det dreier seg om å finne veien hjem til seg selv, til egne ressurser og egen livskraft, og gjennom det finne veien til ditt eget liv, din versjon av glede, frihet og mening.

Å bryte lenkene fra tidligere hendelser som holder oss fastlåst i et begrenset verdensbilde. Friheten til å leve et helt og levende liv. Photo 146675254 / Freedom © Romolo Tavani | Dreamstime.com

37 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle