Stress, overlevelses responser og hverdagsplager

Kropp og sinn henger sammen. Alt som skjer i tanker og følelser har sin motpol i kroppen, i nervesystem og hormoner. Og, alt som skjer i kroppen påvirker hvordan hjerne, persepsjon, tanke og følelser fungerer.
Kroppen kan ikke skille mellom reell og innbilt fare, den responderer på det som er i fokus, enten det er tenkt eller står der i levende live rett foran oss. Og, kroppen har sitt sett av responser å ty til i møte med fare, enten den er reell eller innbilt. Disse responsene kaller vi overlevelses-responser, eller noen ganger traumeresponser, fordi de er innstinktive responser bygget inn i systemet vårt for å ivareta overlevelse. Det er også disse som igangsettes når vi opplever traumer, dvs situasjoner som er for overveldende til at vi klarer å prosessere dem i den tilstanden vi er i. De trer i kraft og igangsettes fra det innstinktive i oss, som er en del av våre ubevisste responser.
Og, sånn må det være. For hvis vi skulle måttet bruke vår rasjonnelle, vurderende hjerne, ville vi ikke rukket å reagere på fare før det var for sendt. Det betyr også at vi ikke rekker å tenke, ikke kognitivt får med oss hva som foregår, før innstinktene har slått inn i beskytter modus. I møte med reell fare er dette genialt. Det redder livet vårt. Det får oss til å beskytte oss, hoppe ut av veien for fare, bli helt stille og “usynlig” i håp om at angriper ikke ser oss og forsvinner ol. Og alt sammen uten at vi trenger å tenke. Men, når disse responsene slår inn i forhold til opplevelse av fare som ikke er reell eller nåtidig, så kan det bli ganske problematisk, og også kronisk. Når vi går i en kontinuerlig tilstand av stress, der vi kjemper mot krav og tidsfrister, responderer fysiologien vår på samme måte som overfor reell fare. Musklene knyter seg klare til kamp eller flukt, blod dirrigeres vekk fra fordøyelse og reproduksjon til store muskler, hjerte og lunger, blodtrykk og puls øker for å sikre god tilgang på blod til muskler og oksygen opptak, for å vinne kampen eller flukten. Sinnet er i hypermodus, skanner omgivelsene konstant etter fare og utveier, noe som gjør oss irritabel og oppfarende, vi rusher til konklusjoner og overforstørrer problem eller potensielle trusler.
Og, når kampen aldri blir over.. Når stresset er der kontinuerlig, den ene tidsfristen avløser den andre, den ene regning følges av den andre uten noe mer dekning, så kommer vi aldri ut av overlevelses modus. Vi blir stående i en konstant fight or flight (evt freeze, fawn, kollaps, mer om det under), og kroppen er konstant giret i for høy puls, for høyt blodtrykk, dårlig blodgjennomstrømning i fordøyelse og reproduksjonsorganer. Da er det ikke rart at vi har et samfunn fullt av fordøyelsesproblemer, høyt eller lavt (se under) blodtrykk, og utfordringer med menstruasjon, pms, spermietall, fruktbarhet hos begge kjønn ol… Du har ingen nytte av å reprodusere deg eller fordøye, om du løper fra en løve. Og, når vi aldri får slappet skikkelig av og gitt kroppen mulighet til “rest and digest” får ikke kroppen gått gjennom sine vedlikeholdsprogram som sikrer vitalitet og god helse = cellegenerering, fordøyelse, integrering av opplevelser og læring, utskillelse av avfallstoffer og opplevelser vi ikke lenger trenger.
Den andre siden av overlevelses respons, er å ligge stille, gå under radaren, gå i frys, stålsette seg og vente til det går over, dissosiere. Dette er mekanismer systemet trer inn i om enten faren er for stor til å bekjempe eller flykte fra, eller dersom man allerede har utviklet en disposisjon til dette mønstret basert på tidligere erfaringer. Når disse systemene trer inn går enten hele systemet i kollaps eller frys, begge deler skaper handlingslammelse, manglende mulighet til å tenke klart, pusten blir minimal i et forsøk på ikke å bli hørt, i kollaps synker blodtrykk og puls for å senke hjertefrekvens og lyd. Målet er å bli stille, ikke bli hørt, ikke bli sett. Det er fremdeles en stress respons, så fordøyelse og reproduksjon er fremdeles langt nedprioritert, som på sikt kan gi mange av de samme utfordringene som over. Sinnet blir uklart og blury, tankegangen usammenhengende, målet med dette er å dempe intensiteten og traume i opplevelsen. Om man dissosierer kan også følelsen av en selv, av tankegang og av situasjonen bli flytende. Og, går vi i denne aktiveringen konstant, som bla mange med tidlige traumer gjør, er det bortimot umulig å være klar og handlingrettet, det kan være vanskelig å ta vare på seg selv og egne behov, til å med å kjenne egne behov.
Ingenting av dette er noe vi gjør “med vilje”, som en uttenkt, kognitiv respons, dette er innstinktivt. Og, vi kan heller ikke bestemme hvordan vi vil eller skal reagere. Alt er en indre kalkulering av ressurser kontra fare, samt tidligere erfaringer.Så når stresset står i taket, utfordringene hoper seg opp, enten fysisk eller emosjonelt, så opplever systemet vårt at situasjonen vi står i er større enn ressursene våre, og det igangsetter overlevelses respons.
Perioder med emosjonelt stress, mangel på søvn, syke barn på toppen av tidsfrister, uttrygghet i økonomi eller livvsituasjon, lang tids sykdom eller smerte, i tillegg til traumer og tidligere uløste erfaringer, er situasjoner som lett kan trigge disse responsene. Spesielt når vi har lite å gå på i utgangspunktet. Systemet girer opp for å håndtere, eller går i frys/kollaps for å gli under radaren og på den måten skape trygghet. En super respons når faren er akutt og kortvarig, men samtidig veldig energikrevende og går på bekostning av andre vitale funksjoner i systemet. Så når situasjonene er langvarige eller gjentakende, så blir vi sittende i en loop som lett kan føre til utbrenthet, muskel stivhet, fordøyelses problem, hodepine eller andre fysiske plager.
Så, hva gjør vi? Hvordan komme ut av det?
Vi kan ikke alltid styre alt som skjer, livet byr på kurvballer og noen ganger er belastningen større. Vi kommer alle til å oppleve perioder med sorg, sykdom hos oss selv eller andre, krevende situasjoner m.m. Men, hvis vi utgangspunktet har en ok balanse, tåler vi dette. Da har vi “å gå på”. Hvis derimot hverdagen er satt til maximum, og vi kanskje i tillegg tøyer strikken, da har vi ingenting å møte toppene med.
Det samme gjelder også om systemet allerede kjører på underliggende stressresponser pga av gammelt stress eller traumer.
Så det å sørge for balanse i hverdagen er en viktig nøkkel. Spise mat som nærer, skape rom for hvile og rekreasjon, få nok søvn, skape rom for lek, skapelse og utfoldelse.
Trygghet og forløsning av stress fra systemet, er også viktige nøkler ut av det. Når vi handler eller står fast i disse mønstrene, er vi på et eller annet nivå grunnleggende utrygg eller truet. Enten det er kroppen som er stresset og utilpasset, nervesystemet vårt som er ute av balanse, kjemien og hormonene i kroppen som er i uttakt, eller det er ting vi bekymrer oss for eller stresser med, situasjoner som gjør oss utrygge, eller det er tidligere erfaringer som ikke er blitt forløst og som holder oss i konstant stress.
Det trenger ikke være noe vi er klar over. Symptomene i seg selv, som blodtrykk, puls, oppfarenhet, handlingslammelse eller frys, kan i seg selv være gode indikasjoner på at det foregår noe, enten det er under overflaten eller i situasjoner rundt deg her og nå.
Det å ta et blikk innover, få sjekket evt vitaminer, mineraler, hormoner, finne måter å balansere nervesystemet, få støtte gjennom fysisk terapi, yoga eller mer psykiske terapiformer kan hjelpe oss å komme ut av fastlåste responser og gammelt stress, og kan være nøkkelen til økt både velvære og helse. Det å ivareta seg selv på denne måten betyr ikke at noe er “galt” med deg, det betyr at du tar deg selv og behovene som finnes i kropp og sinn på alvor. Mye kan man gjøre selv, med yoga, meditasjon, mindfullness, turer, trening, gode opplevelser, men noen ganger er det fint med litt støtte. Et par ekstra øyne, et annet perspektiv, hender og teknikker som kan støtte kroppen, hjelpe oss ut av det fastlåste og det ubevisste.
I en sunt regulert kropp har vi mulighet for å gå i handling, til og med gå i kamp. Vi har mulighet til å mobilisere og også å hvile. Vi kan roe helt ned og nyte verdens små og store mirakler. Vi kan leke, elske, regenerere og ivareta oss selv. Vi er skapende, handlekraftig, ressursfulle og avslappet. Så det å finne veien tilbake dit er bare et pluss. Det gir økte muligheter og overskudd på alle plan. Og, det er veldig mulig. Det krever gjerne noen grep, det krever litt villighet, for vi er vanedyr og “wireded” for å gå i visse mønstre, basert på opplevelser. Men, vi har i oss muligheter og ressurser som går langt ut over automatvanene vi har utviklet.
Lykke til!
..og hvis du ønsker noe hjelp på veien, i form av forståelser, en samtale partner eller hjelp til regulering av kroppen, så er du hjertelig velkommen på en time
コメント