Traumeresponser & overlevelses mekanismer
Noe av det viktigste å vite om overlevelses mekanismer, er nettopp det at de er skapt for å få oss til å overleve. Det er deres første og eneste formål. Alt annet kommer i annen rekke og styres av andre funksjoner i kropp, hjerne, hormoner og nervesystem.
Den neste viktige tingen er at de slår inn lynraskt. De aktiverer mye hurtigere enn våre bevisste følelser eller tanker. Og, sånn må det være om de skal holde oss trygg. Vi har ikke tid og anledning til en lenger filosofisk indre dialog, når vi står ansikt til ansikt med livsfare. Men, det betyr også at de har kicket inn lenge før du har rukket å tenke noe som helst. Det har derfor ingenting for seg å angripe seg selv fordi man ikke klarte å tenke anderledes i en situasjon, eller ikke klarte å stå opp for seg selv, slik man i etterpåklokskapens blikk kunne ønske.
Den tredje viktige tingen er at hva systemet vårt oppfatter som livsfare eller en truende situasjon, og hva som objektivt sett, helt reelt, er det, er IKKE en og samme sak. Systemet vårt reagerer utifra tidligere erfaringer og indre, innebyggete programmer. Dets intensjon er å holde oss trygg, og dermed er det den oppfattete fare-triggeren, ikke objektiv virkelighet, som styrer responsen. Dette inkluderer også faren for å bli utstøtt/falle utenfor, fordi vi er flokk dyr og trenger hverandre for overlevelse, spesielt når vi er barn.
Det er også viktig å forstå at vi har ulike programmer som kjører, fight, flight, freeze, fawn/kollaps, apeasment eller pleasing..hver har sine funksjoner og fordeler, og hvilke som slår inn kommer an på en rekke faktorer som inkluderer tidligere erfaringer og kroppens prioriteringer. Og, igjen, de er ikke engang innom den bevisste delen av hjernen for vurdering. Så, hvordan du reagerer, og hvorvidt naboen, broren eller søsteren din reagerer make eller ulikt, er helt utenfor din bevisste kontroll, og noe er ikke mer rett eller feil. Systemet gjør det systemet gjør, for å beskytte sin organisme best mulig.
Det er også viktig å forstå at kroppens generelle tilstand, om vi har overskudd, er sliten, om kjemien i kroppen er i balanse eller ubalanse, om vi føler oss generelt trygg eller utrygg i situasjonen ol, også er sterke faktorer i hvorfor kroppen reagerer. Det er med i kroppen og det indre (ubevisste) sinnets vurdering av ressurser opp mot fare/belastning i situasjonen, og dermed hvilke og hvor sterke tiltak som trengs.
Dette er viktige ting å forstå, fordi vi ofte angriper oss selv for måten vi reagerer på, eller prøver å finne hva man tenkte eller følte som fikk oss til å reagere. Noen ganger kan det sistnevnte være veldig nyttig. Det er absolutt en god metode for bedre selvinnsikt og for å avdekke uheldige tanke mønstre. Men, det er ikke alltid det kan gi oss svaret på hvorfor vi har gått inn i en freeze, fight, flight osv.
SÃ¥, med disse tingene etablert, kan vi dykke inn i hvordan disse overlevelses mekanismene operere i oss, og hvordan traumer spiller inn i disse.
Fight og flight (kamp eller flukt) er mekanismer systemet bruker dersom det vurderer at vi har en sjans på å komme oss ut av situasjonen, enten gjennom å kjempe eller flykt. Det er sympatiske eller aktive responser (har ingenting med sympati å gjøre, men med sympatisk/parasympatisk aktivering av nervesystemet). Når vi går inn i disse responsene øker pulsen, pustefrekvensen, årvåkenheten. Sinnet og sansene skanner omgivelsene for mulige fluktruter eller svakheter i motstanderen, vi ser farer og mulige løsninger, ingenting annet. En super nyttig funksjon når vi står i en liv og død situasjon der målet er å overleve, en litt intens og anstrengende modus når den har kicket inn uten at der egentlig er noe fare på fære eller er noen motstander. I sånne situasjoner får det oss til å overreagere, gå inn i kamp og diskusjoner, oppleve ting som et angrep, eller ville flykte, avslutte enhver diskusjon eller relasjon, bare komme oss vekk. Alle er idioter eller trusler, og alle er ute etter oss. Det kan også utrykke seg som generelt stress og uro, det å hele tiden være på farten, måtte finne på noe, ha stimuli rundt seg, trene, løpe, gjøre, skape.. Og en av utfordringene med denne modusen, når den ligger mer som en underliggende impuls, er at vi får massiv boost på den fra omverden. Vi lever i en kultur der det er status å være travel, ha mye å gjøre, alle skal jobbe, trene, studere, gå på skole, være sosial, erobre fjelltopper, reise..., og når du gjør alt dette er du "Vellykket". Men, det kan også være drevet av skjult uro, stress og traumeresponser. Og, det kan føre oss rett inn i utbrenthet, fordi vi ikke er ment å være aktiv og "på" hele tiden, og fordi at om det er drevet av underliggende overlevelse, så er det ment til akkurat det, overleve en kortvarig fare situasjon. Det er ikke en bærekraftig bruk av energi og ivaretakelse.
I situasjoner der fight og flight ikke er et tilgjengelig valg, der du ikke kan komme deg ut av situasjonen, der du ikke har mulighet å kjempe fordi motstanderen er mye større eller du er avhengig av den for å høre til, går systemet inn i freeze eller fawn/kollaps. Freeze er fremdeles en ganske sympatisk aktivert tilstand, men et tilstand der man ikke er i stand til å handle på aktiveringen. Man kan da oppleve å være stuck, stiv, fastlåst, redd ol, at hjernen går på overgir, samtidig som at man er helt handlingslammet. Dette er en veldig energikrevende og slitsom situasjon å være i, fordi aktiveringen i seg selv krever mye energi og i gangsetter full mobiliseringsmodus i systemet, samtidig som man er gått i frys og er ute av evne til å handle. Angst kan i en del tilfeller være et resultat av slik mobilisering, det kan også innebære stålsetting, der man bare stabler seg sammen og holder ut. En tilstand ofte forbundet med mye utholdenhet og også stivhet, låste muskler, låst kjeve ol.. Denne tilstanden har som den forrige mye årvåkenhet i seg, alle sanseinntrykk som knytter seg opp mot fare og overlevelse er skrudd opp, lyder kan være forsterket, lukter, fysiske sanseinntrykk, verden kan føles full av skarpe kanter og lyder.
Den neste responsen opptrer i nervesystemet når vi står overfor en situasjon der vi er overmannet. Og igjen, husk at dette trenger ikke å være at man faktsik er overmannet, men at det oppleves slik. Dette er en respons som ofte oppstår og stammer fra ganske tidlig i livet eller ekstreme situasjoner der vi føler oss fullstendig utmanøvrert. En typisk tidlig livssituasjon som skaper denne responsen er overgrep eller neglekt, spesielt i tidlig alder. Situasjoner der man er avhengig av de som er rundt og der egne behov eller følelser settes/må settes til side eller overtråkkes. Dette kan være grove situasjoner eller mer subtile ting som en mor som ikke har kapasitet til barnet sitt og blir kald og distansert hver gang barnet har behov. I naturen eller ytre situasjoner ser vi denne responsen feks i møte med ekstrem fare, som en mus fanget av en katt eller om man opplever overgrep eller står i fare for å bli spist. Responsen i systemet på denne typen situasjoner er å stenge ned. Den er parasympatisk, i det ekstreme, den tar systemet inn i en grad av "hibernation". Hensikten er å hjelpe oss gjennom det "uutholdbare" Systemet stenger ned, sanseinntrykk blir svakere, pust, puls og blodtrykk blir svakere, vi kan oppleve nesten en døsig, flytende på kanten av rusfølelse, tidsopplevelsen forstyrres ofte, ting oppleves som om de stopper opp eller går tregt. I en overlevelses situasjon, eller ien situasjon der du risikerer å bli spist av en løve, er dette veldig nyttig, er det ingen vei ut er det nyttig at alt blir dempet, ufølsomt. Men, når denne responsen slår inn eller opererer under overflaten i daglig livet, sliter vi med å kjenne hva vi føler og hva vi vil, hva vi mener og hva som er rett for oss, vi sliter med å få oss selv i handling, vi kan slite med opplevelse av tid. Vi sliter også med å kjenne og å uttrykke grenser, og ivareta oss selv. Og alt dette gjør det selvfølgelig er veldig krevende, om man samtidig skal prøve å fungere i et vanlig liv.
Det er viktig å huske at disse systemene finnes i oss for å beskytte oss og å få oss til å overleve. Det er derfor ingen vits å angripe responsene for at de er der. Det er igjen viktig å huske at disse aktiverer lenge før den bevisste hjernen vår har koblet inn tankeprosesser, så det har ingen hensikt å prøve å "fikse det" med å tenke "positivt" eller "riktig"
Så, hva kan vi gjøre?
Vi kan jobbe med å regulere nervesystemet, med å trygge oss selv, med å forstå, både mekanismene og oss selv. Både nerve- og hormonsystemet vårt (kjemien i kroppen) er gjensidig regulerende og påvirker hverandre, persepsjon, handling og selvopplevelse. Mekansimene er i seg selv nøytrale og jobber alltid FOR oss. Når vi opplever at de ikke fungerer hensiktsmessig i livet, er det ikke mekanismene som er problemet, men det indre stressnivået, eller at systemet sitter fast i traumer og responser fra tidligere hendelser som ikke er blitt forløst i systemet, og som dermed ligger og farger vår opplevelse i nåtid.
Disse kan vi også jobbe med. Vi kan jobbe ut traumer eller mønstre som er kommet ut av tidligere hendelser, og på den måten regulere, skape rom og gi oss muligheten til å oppleve i dag som i dag, ikke gjennom lag på lag av filtre fra tidligere.
Og, vi kan også jobbe med å regulere oss selv i hverdagen, prøve å få nok søvn og hvile, prøve å få i oss en noenlunde riktig balanse i væske,mat og næringstoffer, og å bruke kroppen vår aktivt, men fornuftig. Kroppen elsker å bevege seg, men er man stuck i freeze eller kollaps må man møte det med klokskap og tålmodighet. Du finner mer om hverdagstips for å regulere nervesystemet her (kommer snart)